Æ kom te det magiske landet
som ligg ved den ytterste pol
Med stort og uslokkelig mørke
og lie som flamme i sol
Æ ser mæ tebake på livet
æ har ikkje sett det så klart:
Æ følgte bestandig en lengsel
æ hadde et lysandes kart
Æ møtte dæ tidlig på veien
vi fikk ikkje lenge ilag
Æ stod med to gutta på armen
det snudde den svartaste dag
Æ hadde et arbeid å passe
æ va både enke og mor
Æ hørte en fangstmann fortelle
Da kjente æ suget mot nord
Æ veit å håndtere et våpen
æ kan felle en bjørn hvess æ må
Æ lærte å røkte terrenget
æ lærte å fangste og flå
De vintran vi hadde på Svalbard
ingenting tok mæ så sterkt
En rein og urokkelig verden
livet så nakent og nært
Æ kan ikkje forklare min lengsel
æ veit bare at den va sann
Æ hadde det kartet som lyste
og viste en vei og et land
Æ følgte mitt nordvendte hjerte
og nådde den ytterste pol
Æ kom tel det djupaste mørket
Æ kom tel ei flammandes sol